Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av The Nun, amerikansk film fra 2018

Grøsser, Mysterie, Thriller Spilletid: 96 minutter Aldersgrense: 15 år

Nonnen som ikke maktet presset og forventningene

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 20.09.2018]

Etter at en ung nonne ved et rumensk kloster tar sitt eget liv, starter en tilsendt prest og en novise fra Vatikanet undersøkelser rundt dødsfallet. Etter hvert oppdager de en ondsinnet kraft i form av en demonisk nonne som ikke akter å la lysere krefter få ta bolig i dette klosteret.

Annonse:

Det er regissør Corin Hardy (The Hallow, 2015) som har fått den (lite?) takknemlige oppgaven å hoppe etter to av skrekkfilmhistoriens mest innbringende og godt likte skrekkfilmer. I utgangspunktet og på papiret et drømmeprosjekt å få lage denne filmen, og det er selvsagt null problem å skjønne at Hardy ikke lot denne sjansen gå fra seg.

Da er det heller produsenter og manusforfattere Gary Dauberman og James Wan som mest burde ta skylda for at The Nun ikke ble helt det verden hadde håpet på. Wan står som kjent også bak de to effektive og hyllede The Conjuring-filmene hvor denne demonnonna først ble introdusert, men hva som gikk galt i prosessen med The Nun kan man bare spekulere på.

Nå har hun altså fått sin egen langfilm, dette utysket. Historien tar for seg nonnens oppstandelse på 50-tallet, altså før tiden i The Conjuring-filmene. The Nun reklamerer med at nå kommer ”det mørkeste kapittelet” i filmserien. Vel… mørkt er det, og noe veldig lystig er det neimen meg ikke, men mørkheten består mest i fysisk mørke korridorer og ganger imellom alle murveggene i dette bekmørke klosteret i Romania.

Denne nonnen bare forresten være i slekt med selveste Dracula, for både utseendet og blodtørsten minner mistenkelig på den enda mer kjente rumenske greven. I hvert fall er det selveste Corvin slott i Romania som er brukt i filmen her, et særs vakkert, gotisk og mystisk murslott hvor et svært folkesky ensemble av nonner holder seg strengt innenfor slottets murer. Det hviler nemlig visstnok en forbannelse over slottet, noe folkene i byen forståelig nok misliker sterkt. For å holde ondskapen inne mellom murene, er klosterslottet omringet av kors og krusifikser i både omkringliggende skog, trær og marker rundt bygget.

Presten Burke og søster Irene blir altså sendt til stedet for å forsøke å finne utav hva som skjer der. Irene spilles av Taissa Farmiga, den hele 21 år yngre søsteren til Vera Farmiga (karakteren Lorraine Warren fra The Conjuring-filmene). Hun er filmens hovedperson, sammen med prest Burke og den mannevonde sjefsnonna. Hun, og de øvrige karakterene, oppleves rimelig overflatiske dog, og tjener egentlig mest bare historiens iver etter å forklare hvem som er hvem, hva som skjer når og hvor, og uten at vi egentlig kommer noe særlig under huden på noen av dem dessverre.

Selve sjefsnonna, en Marilyn Manson-lookalike, er en karakter vi helt fra starten av både får vite en del om, samt se såpass mye, at spenningen og mystikken rundt henne allerede her går ut av ballongen. I utallige påfølgende scener byr filmen på enkel, forutsigbar og etter hvert en rekke bare slitsomme jump scares som tidvis også blir mer latterlige enn direkte skumle. (Se for deg nonner som flagrer veggimellom, snakker dyprøsta som en storrøykende sjømann, eller har tenner som ser ut som de er slengt inn i kjeften på dem).

Der The Conjuring-spenningen mye lå i antydningene og spenningsoppbyggingen, der viser regissør Hardy alt for mye, og for ofte. Effekten av spenningen blir derfor også deretter; repeterende og lite overraskende.

Rent narrativt utvikler historien seg svært oppdelt i den ene merkelige og uforklarlige hendelsen etter den andre, hvor det ”skumle” mest består av drømmesekvenser eller falske alarmer. Her er det hallusinasjoner i god gammeldags djevelbesatt-ånd, men uten at det har den effekten man hadde håpet på.

Historien funker for så vidt greit som forklarende bakgrunnshistorie bak denne nonnen og hennes opptreden i de påfølgende filmene. Den er også visuelt pen og grei innen CGI-bruken, men mye av problemet blir at også disse kvalitetene bleikner siden de mer viktige sidene ved filmen ikke engasjerer.

Igjen står en slags grå og rotete røre av sementvegger i dette slottet, og en overforbruk av slitsomme og meningsløse effekter som aldri river i hjertet, øker pulsen eller engasjementet. The Nuns største problem blir dermed at den ikke er skummel i det hele tatt, eller engasjerer i nærheten av den grad The Conjuring-historiene gjorde. Er du en av dem som enda ikke har sett sistnevnte to filmer, ja så se for all del The Nun først, slik at du får skrekkvalitet i stigende grad, og ikke omvendt. Eventuelt se fremdeles fantastiske og virkelig creepy Exorsisten fra 1973 (om igjen).




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Annabelle 2 - Vil slite deg helt ut om du er lettskremt!
- The Conjuring 2 - "It's MY house"!
- Annabelle - Skremmende lite skremmende djeveldukke
- The Conjuring - Linda Blair is back!

Diskusjon

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Skrekkfilm - Les flere.
- Thriller - Les flere.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,5 av 6 - 33 stemmer)

Kritikker i media

  • Bloody-disgusting.com
  • Filmfrosk (Youtube)
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • KinoMagasinet
  • Toppraffel.se
  • Filmtopp.se
  • Daily Dead
  • South China Morning Post
  • Alternate Ending
  • GeekNinjas.se
  • AwardsCircuit.com
  • MovieCrypt.com
  • The Young Folks
  • Aftonbladet
  • Skont Productions (Youtube)
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Svenska Dagbladet
  • Moviezine.se
  • National Post
  • Dagbladet

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.