Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Pretty in Pink, amerikansk film fra 1986

Komedie, Drama, Romantikk Spilletid: 96 minutter Aldersgrense: 11 år

Pretty in Pink, en romantisk komedie med sjarm

[Skrevet av: Alexander Svanåsbakken, Dato: 19.03.2018]

Andie (Molly Ringwald) en jente fra den litt lavere sosiale rangstigen, forelsker seg i en av rikingene på skolen, Blane(AndrewMccarthy). Han liker også henne, men er redd for at hun ikke helt passer inn i hans sosiale verden.Andie har i tillegg en god venn, Duckie (Jon Cryer) som er veldig forelsket i henne, og som motsetter seg hennes nye utvalgte. Det er også en skoleball i horisonten, som Andie vil ha en date til.

Annonse:

Det er noe koselig med 80-talls komediene til John Hughes. Det er bare så hyggelig og se på, så varmende, og rett og slett jævla artig. Nå er det ikke John Hughes som har regien på Pretty in pink, men du merker veldig godt fingeravtrykkene hans om du har kjennskap til filmene han lagde. Det er også deilig å se en romantisk komedie som ikke er helt forferdelig. Jeg har et svakt hjerte for romantiske komedier, og (med noen unntak) er det veldig få, bra romantiske komedier i nyere tid. Derfor er det veldig digg og se en godt gjennomført romantisk komedie, samtidig litt trist for det er noe spesielt med denne typen film fra 80-tallet.

Molly Ringwald er erkesøt og egentlig ganske tøff i hovedrollen som Andie og er en slags moderne askepott i denne filmen. Hvert fall i den forstand at hun er fattig, og forelsker seg i en riking. Man skjønner hvorfor hun ble det ikonet hun ble, når man tenker på denne filmen sammen med Breakfast club og Sixteen candles. Hele 80-talls John Hughes estetikken braker frem og gjør filmen til en fryd å se på. Noe av det er jo nostalgien, men det er også følelsen av at det er en helt annen verden, samtidig som du kjøper karakterene, dialogene og hva som skjer. Det føles realistisk i en type fantasiverden. Når man lever i 2018 føles jo hele 80-tallet som en svunnen tid med sin helt særegne mytologi.

Selv om denne filmen er god, og jeg likte den godt, har den en del svakheter. Den kommer nok rett under John Hughes beste filmer. Den lider av den glatte stilen, hvor ting forblir litt for overfladisk til at den virkelig treffer helt hjem. Det er vanskelig å helt kjøpe romansen mellom Andie og Blane. Det skjer alt for fort, og du får ikke noen følelse av at det er ekte kjærlighet, spesielt Blane bruker mesteparten av begynnelsen på å prøve å få henne alene på et rom, som får han til å virke ekstremt sketchy. Så hele den reisen føles litt ufortjent når slutten kommer, men på en eller annen måte så funker det. Det funker kanskje fordi man ikke tenker på dette som et hundre prosent realistisk univers, så når slutten kommer, og han viser seg å være en god gutt likevel så er det ok.

Det er også morsomt med relasjonen mellom Andie og bestevennen Duckie. Han er en karakter som er den erketypiske vennen som egentlig er kjempe forelsket i henne. Han er slitsomt og innpåsliten, men man får følelsen av at disse er gode venner og har en god kjemi. Her prøver filmen å lage et trekantdrama som egentlig ikke funker noe spesielt godt. Vi vet at det er et trekantdrama, men vi får aldri følelsen av at det er det. Spesielt siden Andie bare er interessert i Blane. Men han er morsom, og han er på mange måter alle oss håpløse gutter som innerst inne håper at om man bare er der lenge nok så vil man få dama. Men sånn er det dessverre ikke. Heldigvis har han har et veldig fint øyeblikk mot slutten som funger veldig bra men som kunne fungert mye bedre om det var litt mer dybde i følelselivet og karakterrelasjonene gjennom filmen.

Jeg mistenker at det kanskje er fordi John Hughes ikke hadde regi som gjorde at noe av nyansene i manuset forsvant litt i selve filmen. The Breakfast Club er jo en film med den samme stilen og den ekstreme 80-talls følelsen men hvor det likevel føles som det er en mye mer dybde og en reell utvikling som det mangler litt av i Pretty in pink.

Filmen er god. Den har en fenomenalt soundtrack, og skuespillet er som regel ganske bra. Dette er en John Hughes-film, og hvis man liker litt klassisk 80-tallsfilm gjort bra, så er dette absolutt noe man burde se. Bare vær forberedt på at den mangler litt dybde til tider og ting holder seg litt for mye på overflaten. Men herregud, for en film.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Full Pakke 2 - En tam film som knapt kan kalles halv pakke

Diskusjon

Omtalespalte: Cinemateket-film

Her finner du omtaler av filmer fra cinemateket.
Les flere spalteomtaler: Cinemateket-film
Underspalter:
- Komedie - Les flere.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4 av 6 - 26 stemmer)

Kritikker i media

  • Reelfilm.com
  • Filmcritic.com
  • Apollo Guide
  • New York Daily News
  • slantmagazine.com
  • TVguide.com
  • Chicago Sun-Times
  • Antagony & Ecstasy
  • Verdens Gang
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Filmfront
  • Se og hør
  • Empire
  • Commonsensemedia.org
  • Radio Times
  • Movie Metropolis
  • EmanuelLevy.Com
  • Dagbladet
  • Philadelphia Inquirer
  • Chicago Tribune

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Paramount Pictures

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.