Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Det syvende innseglet (Det Sjunde inseglet), svensk film fra 1957

Drama, Fantasi, Thriller Spilletid: 96 minutter Aldersgrense: 15 år

Om livet og døden

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 06.12.2017]

Vi befinner oss i Europa på 1300-tallet. Svartedøden herjer kraftig. Ridderen Antonius Block og hans væpner Jöns er på vei hjem fra et korstog i det hellige landet. Væpneren hevder å ha sett fire soler på himmelen dagen før. Ikke så langt hjemmefra møter ridderen døden, men han klarer å spille til seg mer tid for å forsøke å finne meningen med livet. Men døden slipper ikke taket og er stadig i hælene på dem, og driver de rundt. Er livet bare tomheten, eller har vi en større mening bak våre liv? Det som i alle fall er sikkert er at alle skal dø og da slutter man å eksistere i jordisk skikkelse...

Annonse:

Filmen åpner med at vi får se en skyet bråkete tung himmel med dramatisk musikk. En sort fugl seiler på vinden høyt der oppe. Så hører vi en myndig røst lese: ‘Men da lammet brøt det sjuende segl, ble det stille i himmelen omkring en halv time. Se sju engler med de sju basuner gjorde seg nå klar til å blåse’. Vi er ved kysten og en ridder ligger utslått nede på steinstranden med et parti sjakk ved siden av seg og et sverd i hånden. Litt nedenfor ham ligger en annen mann rolig på steinstranden. Imens står to hester rolig ved sjøen og lar bølgene skylle inn over hovene sine. Ridderen er våken og går ned til vannet mens mannen nedenfor ser ut som han sover. Så ber ridderen til høyere makter, før solen står opp over havet. Like etter dukker en mørk skikkelse opp av intet på stranden. Han presenterer seg som døden og sier at han lenge har gått ved ridderens side. Døden er nå kommet for å hente ridderen, men ridderen er ikke helt klar og ber at de kan spille sjakk om hans liv. Han skal få livet tilbake om døden blir matt.

Dette er en film jeg har hatt veldig lyst til å se lenge, og da jeg endelig fikk sjansen til å kaste meg over den når jeg kjøpte den til samlingen, angret jeg ikke. Jeg likte at jeg ikke visste hva jeg gikk til, annet enn at jeg hadde sett et bilde fra filmen der ‘mannen med ljåen’ var avbildet. For min del var dette like berusende som da jeg kastet meg over mange av Akira Kurosawas filmer. Det er i alle fall sikkert at både Bergman og Kurosawa var filmvisjonærer som fremdeles gleder mange og gir oss noe uten utenom det vanlige.

Filmen er skapt av den svenske mesterregissøren Ingmar Bergman. Og her gaper Bergman over utrolig mye og gjør det med stor bravur. Det er noe skikkelig magisk over bildekomposjonene som spiller perfekt på fotoet med lys og mørke som kontraster i den svart/hvit-filmen. Alt ser nærmest nydelig presentert ut til en hver tid. Alt det tekniske er virkelig på plass og alt virker utrolig klassisk komponert. Jeg merker allerede fra første stund at dette er snakk om en storfilm av de sjeldne. Også musikken spiller på lag med filmen og gir dette et nærmest mesterlig preg som jeg sjeldent ser maken til selv i Hollywood. Dette er virkelig en av de beste skandinaviske filmene jeg har sett på veldig lenge.

Replikkene er svært innholdsrike. Her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene og alt fremstår som nøye gjennomtenkte utsagn som krydrer filmen. Jeg liker også måten ting sies på. Det snakkes mye i bilder og rollefigurene sier ikke rett ut det som er tilfelle. Det gjør at det blir ekstra interessant og fascinerende å følge dialogen underveis i filmen. Det krever jo også ekstra mye av den som ser på, og dette er ikke en film som du ikke begir deg ut på om du ikke er topp i form eller trøtt. Med andre ord er dette et verk som føles svært ambisiøst og også lykkes med sine valg. Dette tar aldri mål av seg for å være realiteten, men mer et tematisk verk som skaper debatt rundt meningen med livet.

Dette er den første filmen i Bergmans trilogi der han tar et oppgjør med den gudfryktighet som preget hans strengt religiøse oppvekst. Filmen begynner med sitatet fra Johannes åpenbaring i Bibelens Nye Testamentet, der jordens undergang beskrives. I filmen blir apokalypse-stemningen en stor del av atmosfæren. Alt er så herlig dystert at jeg gir meg over. Er døden livets undergang og vår livs endetid? Her får vi presentert de store tankene i livet. Ridderen er begynt å tvile på at korstogene er til Guds ære. Han har nesten bare opplevd grusomheter og utmattelse. Når han spiller sjakk med døden kjenner han for første gang at han lever. Alle går bare rundt og uroer seg for døden, men filmen forsøker å fortelle at man må leve og sette pris på livet i mens man lever. Vi skal alle dø og det er bedre å ikke skulle uroe seg for døden, den kan vi ikke kontrollere som vi vil. Det blir mange forskjellige måter å leve livet på her som både troende og ikke.

Det er også sydd inn en bisarr og svart humor i verket. Jeg digger måten døden fyrer av den ene etter den andre sarkastiske replikken. Det harseleres særlig med kristendommen. Balansen er selvsagt hårfin og denne filmen balanserer mesterlig på kniveggen. Dette er ikke ustyrtelig morsomt, men jeg smiler litt av enkelte poenger innimellom alt gravalvoret. Resten av manuset er mesterlig sydd sammen. Det er ikke for ingenting at Bergman regnes som en av verdens aller største dramaturger i samme åndedrag som klassiske storheter som Ibsen, Shakespeare, Goethe og Dostojevski.

Konklusjon
For å oppsummere så er dette litt av en godbit. Skuespillet er også svært solid med Max von Sydow i spissen. Hele gjengen spiller helt upåklagelig. Det hele er litt teatralsk til tider, men det passer ypperlig inn med resten av settingen. Fotoet er alt annet enn stillestående, så man får aldri inntrykk at dette bare er filmet teater. Du får med andre ord et ypperlig komponert fotoarbeide. Sjelden ser jeg en bedre film enn dette. Jeg glemmer raskt at dette ikke blir servert i farger, når Bergman bruker det sorte og det hvite til det maksimale. Historien er enkel å følge, men under ligger en masse å ulmer. Dette var faktisk enda bedre enn da jeg så ‘Fanny og alexander’. Nå fikk jeg lyst til å se mer Bergman.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Fanny og Alexander - Bergmans mesterverk trollbinder fremdeles!
- Nattverdsgjestene - Komplekst og pent

Diskusjon

Omtalespalte: Klassiker

I denne spalten trekker vi frem klassike filmer innenfor filmens verden. Det er ikke så nøye hvor gammel filmene er så lenge man tenker på dem som en klassikerfilm. Filmfront ønsker å trekke frem små og store filmklassikere fra skuffene og hyllene hjemme for å anmelde dem.

Les flere spalteomtaler: Klassiker


Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5,4 av 6 - 21 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Filmfront
  • Cinerama
  • RogerEbert.com
  • Moviezine.se
  • Joblo.com
  • Verdens Gang
  • Dagsavisen
  • Videosondag.se
  • Dvdforum.nu
  • Filmfenix.se

Land:

Sverige

Språk:

Svensk

Filmselskap:

Svensk Filmindustri (SF) AB

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.