Anmeldelse av Gudfaren (The Godfather), amerikansk film fra 1972

Alt begynner en gang like etter andre verdenskrig slutter. Michael, som er Gudfaren Don Vito Corleones yngste sønn, er akkurat kommet tilbake fra krigen. Forretningene går strykende. Alt er fryd så langt øye kan se, helt til Gudfaren får et tilbud fra en av de andre mafiaklanene om å markedsføre narkotika. Gudfaren ønsker ikke blande seg inn i narkobransjen som han føler bare ødelegger folk og takker nei. Etter dette forsøker noen å kvitte seg med Gudfaren. Blodet er begynt å flyte i gatene. Mafiakrigen er i gang og ingen kan føle seg trygg, selv ikke Gudfaren selv...

Filmen begynner på en glimrende måte, med at en mann forteller om sine problemer på et kontor. Vi vet ikke hvem denne mannen er og litt etter litt viser det seg at han er inne hos selve Gudfaren, Vito Corleone. Det er nemlig en stor dag for Gudfaren, fordi han skal gifte bort sin datter. I dette bryllupet blir vi vitne til en genial måte å bli kjent med mafiafamilien på. Vi møter dem også i litt lysere og mer festlig dag. Introduksjonen av karakterene er med andre veldig solid. Filmskaperen skraper overflaten av personligheten deres, som endres litt og litt mer etterhvert som filmen skyter fart.

Dette bygger på en bok av Mario Puzo. Det merkes at det mye substans i materialet. Vi får historien om en mann på sin ufrivillige vei til toppen i et mafiaemperium. Det er denne forvandlingen som er en av komponentene som gjør filmen ytterst interessant å oppleve. Det skjer ganske mye underveis i filmen, samtidig som filmen bygges mesterlig opp. Jeg blir aldri helt sikker på hvor alt tar veien. Det skjer nemlig mye i kulissene. Karakterene er så gjennomarbeidet og det er så mange av dem at du bruker alle dine sanser for å følge med på hvem som er hvem, og hvilken rolle de har i historien.

Det skjer som sagt mye som er svært underholdende. Filmen har en del smarte vendinger og episk historie. Alt blir fortalt på en solid vis av Francis Ford Coppola. Filmen spiller rett og slett på hele registeret av følelser. Jeg vemmes man når folk tortureres og drepes. Jeg føler sitrende spenning i øyeblikkene før det stormer som verst. Og jeg sjokkeres og sitter igjen med litt av et måpefjes når uventede ting skjer. Jeg gleder meg over festligheter, og er heller ikke fremmed for også å felle en tåre når filmen beveger meg.

Marlon Brando gjør her en virkelig suveren rolle og er nok kanskje filmhistoriens mest bejublede, kjente og ikoniske rolletolkning. Dette er en tolkning der han 'gøtser' til. Det er stor fallhøyde, men han lander trygt som banken. Brando skaper en karakter med så mye personlighet og utagerende fakter. Det er derfor fullt fortjent at han fikk sin Oscarstatuett for beste mannlige skuespiller for sin innsats i Gudfaren. Mange hadde vel trodd det stoppe med en superprestasjon, men denne filmen ble Oscarnominert for hele fire skuespillerprestasjoner. Og det er meget sjelden kost i denne bransjen. En pur ung Al Pacino viste at han virkelig var mann for sin rolle som familiens yngste mann, Michael. Han leverer en rolle helt uten om det vanlige med så mange nyanser i skuespillet, og er så troverdig i sin rolle at det nesten får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Robert Duvall er også meget solid i sin rolle som familiens jurist. Duvall er igrunnen veldig undervurdert som skuespiller og de fleste vil nok ikke kjenne ham ved navn. Det er litt synd når han viser takter som dette og også senere har levert en rekke minneverdige prestasjoner i toppklasse. James Caan er også en som leverer noe uten om det vanlige. Han spiller villbassen Sonny med en slik sjarm og innlevelse, som gjør at jeg tror på denne karen. En film er heller ikke perfekt uten sine kvinnelige innslag og de er det Talia Shire og Diane Keaton som står for. Talia Shire har jo siden figurert i Rocky-filmene, som Rocys kone Adrian, og hun gjør også her et flott inntrykk og spiller sin rolle med glans selv om den ikke er så stor. Diane Keaton spiller Michaels kjæreste her og det gjør hun på en overbevisende måte. Det var nok ingen tilfeldighet at nettopp hun kom til å vinne Oscars og få så mange nominasjoner av denne gjeve statuetten.

Dette er filmen som gjorde Francis Ford Coppola til en av de største regissørene i Hollywood over natten. Selv over 35 år senere, føles filmen like 'fresh'. Coppola har nok en finger med i det meste innenfor denne produksjonen. Helheten i alt fremstår som helt i særklasse. Sjelden har jeg sett en mer gjennomarbeidet film. Det er rett og slett ingen svake punkter i filmen og det er ikke rart at dette ble kastet hele 11 Oscarnominasjoner etter. Nesten litt rart at filmen bare høstet tre av dem for beste film, beste manus og beste mannlige skuespiller.

Coppola har virkelig stålkontroll på filmen. Historien er som jeg har vært inne på storslagen og den er verdt å se filmen alene for. Men filmen har så mye mer. Skuespillerne gjør sine livs beste roller i kostymer som er helt upåklagelige. Vi får utrolig mange minneverdige scener som kan nevnes i fleng: som fruktbutikkscenen, hestehodet i sengen, restaurantscenen, tomathagescenen og dåpsscenen. Fotoarbeidet er stødig utført og alt ser upåklagelig ut. Musikken er helt magisk og ekstremt stemningsskapende. Jeg får frysninger på ryggen når jeg hører den lett igjenkjennbare musikken til filmen. Replikkene er også mesterlig levert og noen sitater er jo også udødeliggjort etter denne filmen som eksempelvis: "I'll make him an offer he can't refuse".

Konklusjon
Dette er den største av alle filmklassikerne. Filmen har alt man kan forvente seg av en god film og mye mer. Jeg kan ikke peke på noe som kunne vært gjort bedre i filmen, og særlig ikke om du ser den oppussede versjonen med bedre lyd. Dette er med andre ord gjennomført filmkunst. Filmen satte standarden for hva man maksimalt kunne forvente av en mafiafilm og i tillegg har filmen generelt påvirket hele filmindustrien noe enormt. Alle som skulle lage en mafiafilm etter dette, har nok tatt en del inspirasjon fra nettopp denne filmen, og selv om mange av dem er ganske gode, er det ingen som klarer å komme helt opp på siden og velte denne filmen av tronen. Om dette ikke er den beste filmen noensinne laget, så er den i alle fall en film man ikke kommer utenom i filmuniverset. Filmen er noe alle snakket om og fortsetter å snakke om, selv så lenge etter den er laget. Dette gav meg den ultimate filmopplevelsen og filmen er fantastisk helt fra begynnelsen av. Den bygger seg mesterlig opp, for så å slutte på en helt perfekt måte.

Gudfaren 3 - En grei avrunding på mafiaeposet om Gudfaren

Gudfaren 2 - Mot toppen i mafiaens første tid i USA

Regnmakeren - Davids kamp mot Goliat i rettssystemet

Jack - Robin Williams herlige tolkning av gutten med vokseproblemer

Dracula - Interessant Draculaframstilling med det visuelle på plass

Gudfaren 3 - En grei avrunding på mafiaeposet om Gudfaren

Rumble Fish - Visuelt sterk og særegen ungdomsfilm

Apokalypse Nå! - En reiseskildring gjennom krigens terror

Gudfaren 2 - Mot toppen i mafiaens første tid i USA