Anmeldelse av Gråtass får en ny venn, norsk film fra 2011

Den lille grå traktoren Gråtass trives og har det bra på gården med vennene sine Goggen, Gamlefar og Grynet, men av og til føler han seg ensom siden han er den eneste levende maskinen på gården. Så en dag bestemmer Goggen seg for å bygge et fugleskremsel, et levende et sådan. Dermed tror Gråtass at han endelig skal få seg en likeverdig venn, men det skal vise seg at alles oppmerksomhet vies nå til dette nye fugleskremselet Skremme. I tillegg er også bygdas kjeltringer på jakt etter å stjele Gråtass!
Trond Jacobsen er tilbake med en tredje langfilm om den lille sjarmerende veterantraktoren Gråtass. Vi blir introdusert til et idyllisk landskap og en gård som er tatt rett ut av bygde-Norge. Det hele er gammeldags, enkelt, naivt og hyggelig.

En skulle tro at dette var sikre ingredienser i en trygg norsk barnefilm, og jo da, det er det da for så vidt. Det må likevel være lov til å spørre seg om det i 2011 trenger å være nettopp så gammeldags, naivt og teatralsk som det er i ’Gråtass får en ny venn’. Helt greit at det er idyllisk gammeldags i setting og på locations, bevares. Når skuespillet, ”plottet” og det filmatiske uttrykket for øvrig også er like håpløst gammeldags må man kunne forvente litt mer, det er nemlig ikke da lenger unnskyldning nok at det er en lavbudsjettsfilm.

Skuespillet er blant annet så overdrevet typete og klisjéfullt at selv små barn kommer til å rynke på nesa og gjennomskue dette som dårlig skuespill. Man trenger liksom ikke gjøre små barn dummere enn de er, de skjønner sikkert hva som blir sagt og ment uten at karakterene skjærer overdimensjonale grimaser for annethvert ord?! Som film blir dette nærmest understimulerende fordi man gjør bruk av et ”babyspråk” som ikke likner hverdagen og virkeligheten. Det er ikke bra! Også manusforfatter kunne trengt et smekk over fingrene for et nesten like naivt og trist manus, et manus som både er fordummende og repeterende til det man ser på bildene.

Tidskoloritten kræsjer også en del ganger, man vet rett og slett ikke hvilket år(hundre) man er i. Ingredienser fra dagens virkelighet dukker plutselig opp i bilder mens enkelte karakterer ser ut som de er fra både 60- og 70-tallet. En mer gjennomført stil alá ’Olsenbanden Jr.’ kunne slik tjent filmen mye bedre. Den siste delen av filmen funker best, da alt er lagt til et gjennomført marked hvor landsbyidyllen blomstrer og sjarmerer bedre enn førstedelen på gården.

’Gråtass får en ny venn’ er dog sikkert spennende for de aller minste, for dette er kun en film for disse. De klisjéfyllte og typete karakterene hadde imidlertid ikke trengt å være så håpløst teatralske og overspillte for at barn vil le og bli skremt av dem. Filmen er for øvrig en topp Norgesreklame som ser ut til å ha blitt sponset av landbruksdepartementet og norsk matvarebransje i all sin nostalgiske og sunne bygdesjarm, uten at dette nødvendigvis gjør filmen mer sjarmerende.


Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Gråtass - Hemmeligheten på gården - Kildedrama på gården med den hjelpsomme traktoren i spissen

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Gråtass - Hemmeligheten på gården - Kildedrama på gården med den hjelpsomme traktoren i spissen